Fremtiden. Fortiden. Nåtiden. Interessant og ikke fullt så interessant. Hei til alle som måtte finne på å befinne seg her.

Hei.

Livet mitt nå:
fasten er avbrutt fordi jeg forsto med en angst at dette året snart er omme. At jeg ikke orker å bruke den siste tiden her på å holde meg i skinnet og lide ustanselig av dårlig samvittighet på grunn av alle de små fastebruddene som ustanselig manifesterer seg i hverdagen på grunn av min manglende selvbeherskelse. Det går faktisk fint. Jeg klarer meg uten fasten, jeg kan forsøke å opprettholde visse prinsipper på grunnlag av meg selv, ikke et reglement dratt over hodet i intensjon av å være en ytre tvangstrøye for kontroll.

Jeg leser Strindbergs Inferno og har lagt mange bøker jeg egentlig leste på vent. Hans Petter Blad anbefalte Inferno, den passer meg. Den gir en drøm til en litteratur jeg har lyst til å skrive. Jeg ønsker å lese Tor Ulvens poesi, Rune Christiansens poesi, Sult av Hamsun (på høy tid) Kafkas Amerika (på høy tid) og Tyvens Dagbok av Genet.

For tiden er det skolekravene som er påtroppende faktorer å ta innover seg. Antologitekster: jeg må fatte et endelig utvalg og ha redigeringer klare til uka. Teoripensumet må jeg begynne å lese, dette betyr muligens å sette hele maskineriet med lesning av ting jeg ønsker å lese en smule på vent, da jeg ikke har lest én side teoripensum hittil.

De lyse sidene:

Inferno.

Drømmer.

sengen.

en mulig økt følelse av okeihet med middelmådighet.

de mørke sidene:

mismot

en følelse av angst med tanke på fortid og fremtid.

nesteår.

ambisjonsløshet - kontra - dette mismotet

penger. (som jeg har, men har et dårlig forhold til.)

Fasten går såder. Sover litt lenge, drakk to ganger i forrige uke, sitter en del på internett, spiste en pizza igår natt (gikk vel innafor denne uka, riktignok) og planlegger å bryte fasten på alkohol kanskje, og maskere det som en jobb (musikkvideo med richgirlfuneral, det skal visst være en ekte fest) i tillegg til å ta en øl eller to på konserten på tirsdag.

På den positive siden: jeg trenger litt styrke på gølvet, jeg er generelt ofte passe opplagt større deler av dagen, tror jeg.  Jeg lo mye igår. Jeg har kjøpt mange kule bøker. Jeg har levert noe tekst til antologien. Jeg har begynt å lage en sang som kanskje blir ganske kul i forhold til hva den blir.

Idag skal jeg se Forvandlingen på national. Imorgen skal jeg se Shyfinger Meets Electra og MC FENALÅR (SIC) og så skal jeg prøve å lese pensumet mitt. Jeg har i tillegg tenkt til å bli kulere.

Hei. I dag er en god dag (for å stadfeste Ingrid Z. Aanestads tittel i en form for virkelighet.) Jeg har en kopp kaffe, jeg har spist et ypperlig måltid på denne tiden av dagen; baguett med smeltet smør, agurk, tomat, dansk salami, ost. Virkelig flott! Enkelt og riktig og deilig og beroligende. Blodsukkeret er gjenstand for utskjemming. Her skal det ikke spares på smøret! Godsakene lesses formelig ut av kjøleskapet, loses i havn i det menneskelige gapet jeg kaller mitt, tygges, svelges, fortæres! Blir til energi! Åh! Affektens høytid ved et spisebord!

Så jeg bare sitter her, nå. Jeg planlegger å kanskje ta en diktbok opp av sekken. Kjell Erik, eller kanskje heller under navnet Tristan, Vindtorn. Slik, uforvarende ble den dratt opp (for å sjekke stavelsen, hvor skal h’en plasseres; hvilken h? Ingen h. Kort prosess.)

Foran meg ligger tiden, damer og herrer, tiden! Tenk så mange kanner kaffe vi kan trakte, i stillhet, i samtale, i omfavnelse, i søvne, i halvsøvne, i rus, i sus & dus. Nok. Foran oss alle ligger vel tiden, og foran meg ligger tiden. Ikke at jeg har oppnådd noen fullendt kontroll over altet, over dagenes elv, over min skute, føles det litt mer oppnåelig å klare seg. Disse dagene med en påbegynt faste som tvinger meg ut av destruktive luner. Passiviteten er nødt til å vike, om ikke fullstendig, så i hvertfall litt, av veien. Det går ikke an å tulle seg inn i en komplett passivitet når hverdagen faktisk møter deg i døra. Det går ikke an å komme unna med dette passivitetsteppet i behold når kulda slår om en; det er vinter, jeg har ikke lov til å sitte på internettet (passivitetens største byggverk, høyborg, katedral.) til alle døgnets tider. Jeg har så god tid. Døgnet varer og varer. Og selv nå kan jeg føle meg stresset av tiden! Selv med omtrent 16 timer døgn å ta av er det nok å gjøre. Til og med nå, når timene i et jevnere løp har mindre bortkastet og kjapt brukt tid, er døgnet relativt kort.

Det er fullt av lyse sider (ikke at jeg skal ta seiern på forskudd; kanskje faller jeg rett tilbake i gamle vaner så fort “fasten” er over.) med dette nye døgnet. I går hadde jeg masser av dødtid og fikk allikevel lest to korte bøker (en erotisk klassiker av Louis Aragon: Irenes Fitte, og debutdiktsamlingen til Stig Sæterbakken: flytende paraplyer.) og skrevet kanskje ni dikt og om jeg ikke husker feil, redigert litt på en annen tekst jeg holder på med. Ikke at alt er av nobelprisaktige dimensjoner, poenget består: foran meg ligger tiden.

Og jeg rekker ypperlige frokoster! Å lese noen sider, kanskje et kapittel i Kafkas Amerika på sengen.
Jeg lånte åtte diktsamlinger, har syv igjen. Det går an.

Nå virker jeg nyfrelst og nær religiøs. Det er ikke såpass, jeg bare lever i affekt og kafferus. Jeg har det godt akkurat nå, det er nok. Jeg koser meg akkurat nå, det er nok. Møter jeg motgang imorgen? Det er ikke så farlig. (å gud, jeg føler meg som en livscoach. SAVE YOUR OWN LIFE.)

men det eneste jeg tenker, litt keitete og glad, er at jeg er litt stolt av meg selv. Litt stolt av meg for det jeg gjør og er, men mest litt stolt over at jeg er glad.

Jeg har gått inn i en slags faste. Jeg skal bare drikke én gang i uken. Spise frossenpizza og pølser max én gang i uken. Skrive minst én tekst om dagen. Stå opp klokken åtte. Ikke sitte på internett utenom friminuttene på skolen eller små rutinesjekker i løpet av dagen jeg vrir litt på reglen og sjekker ting iblant, wikipedia som research er lov. Å sende sms fra telefonkatalogen. Ordboken. Dette.) Nudlene er en parykk på skjeens konkave hode, dingler blondt og fuktig over det kokende havet av krydret buljongvann før den simpleste avgud skalperer skjeen og kler den i blonde lokker på ny.

Hei, mitt navn er __ ______ ________ ____ og jeg er 20 år gammel og del av et kollege eller selveste kollege. Vi driver og lager fanzine og det er sånn passe kult, ganske kult, vi skal til og med gi den ut og det stresser meg og stresser meg ikke. Meg på trykk under nesten mitt eget navn eller mitt eget navn. Med venner. Med en lansering i en kul bokhandel, med et publikum, med et fysisk holdepunkt; en liten sak å lese i. Med mine tekster. Ikke at det er så big deal, alle kan lage fanzine, alle kan gi ut fanzine, alle kan skrive tekster om Karl. Alle kan gjøre alt. Vi satt på skolen og jobbet idag, men jeg skrev bare en lek med noe øving på narrativ, og tegnet en penis på en tegning. Det gjorde meg i greit humør. Så klikka jeg nesten i vinkel av mangel på alt av næring, så fikk vi endelig i oss mat, og kaffetraktern min med kølsvart kaffe. Jeg har min egen kaffetrakter, vi klappet litt da den ble innviet. Den må få et navn. Eller noe tilsvarende. En tegning. Noe som gir den et opphav og en tilhørighet.

Jeg har ikke så mye å si akkurat nå, men jeg sier det allikevel.

ligger i sengen, biter negler, teller fingre. Det er mine fingre, ti. Kom aldri lengre enn én av gangen. Det er ingenting å gjøre, jeg er tilbake i Bø i Telemark etter en måned i Oslo. Nå starter ferien; en helg med absolutt ingenting mens de der hjemme (så Oslo er fremdeles hjemmet? Avslørt.) fester og feirer og står på scenen eller ser på. Her er det snø så langt øyet kan se, rett ut av vinduet, det lyser rommet hvitt. I går, på toget, var det en vakker solnedgang. Så var det mørkt. Tung bagasje, ble nesten kjørt på to ganger fra stasjonen og hit, jævla bavianer. Brenn i helvetet, hadde det ikke vært for at jeg hadde på meg votter ville jeg vist dem fingern hele gjengen. Brant forøvrig lillefingern på venstre hånd da jeg lagde mat, og pekefingern på høyre skar jeg dypt i dagen etter premierefesten, brødkniv. Gjett om jeg følte meg ensom? Gjett hvor ofte? Jeg ropte ut til dem; har vi fått anmeldelse? Femmer, ropte de, så bra, ropte jeg. Jeg vasket ikke gulvet etter meg, etter lånet av rommet, den festen gjorde det usannsynlig skittent. Men skal vaske det når jeg returnerer, det er et løfte, jeg er ganske sikker på at det er det.

Juleferien gikk fort forbi, nå er den over, jeg rakk knapt å feire, men har fått en kaffetrakter, en lydopptager. Endrer alle ting livet ens? Blir livet mitt endret nå? Jeg har ingen nyttårsforsetter. Jeg hadde hvertfall ingen, eller husker dem ikke. Bare øl og vin og en sigarillo. Kysset vennene mine på kinnet. Ventet, tisset i buskene i Birkelunden. Jeg startet på en nyttårstale i ei skrivebok, men den ble ikke ferdig, holdt heller ingen tale den natta. Så var den over, jeg prøvde å hjelpe asiateren som ikke visste noe om bussen med å komme seg hjem, SL-trafikk er uforståelig, hva skjedde med ham? Han snakket en blanding av dialekt og gebrokkent, tror jeg. Jeg holdt kebaben mellom pekefinger og tommel, kanskje med hjelp av langefingern også. Gikk frem og tilbake med ham, så gikk jeg hjem, eller hjem? Til det lånte rommet, vekket Bror for å komme meg inn. Så dro vi på jobb dagen etter. Så dro vi på jobb dagen etter. Så dro vi på jobb dagen etter. Nå er jeg i Bø i Telemark. Ligger i en seng, håper på at jeg ikke dør helt ennå, at kroppen holder ut med meg, at vi kan ta del i hverandre, kropp og sinn, jeg stiller jo tvil til om jeg tror på dualismen uansett. Denne kroppen behøver på vegne av sinnet. Et kyss, en drøm, en løpetur, en gåtur. En dans. Vi er ett, jeg og meg.

Flyt utover. En liten tale. Jeg drømmer, dytter stolen bakover på kebabsjappa samtidig som jeg snakker om å flyte på universet, bade i stjernetåker. De bare ler. Jeg bare ler. Spiser pizza jeg ikke har betalt for som jeg skal betale for. Hva har disse pengene å si for meg? Hvor er mitt atelier!? Hvor er min drøm!? Hvor er distansen!? Distansen er her, her å finne. I kroppen, i sjelen, i øyeblikket. I mellomrommet mellom språk og ord, kommunikasjon og kommunikasjon. Ordet og samtalen. Språket og individet. Språket og gjenstanden. Eller her; i dette huset. Hadde jeg ikke vært kresen på mennesker eller redd eller tilsvarende ville jeg bare sagt at dere skulle komme innom, jeg har kaffetrakter, jeg kan ta opp samtalene våre, jeg kan sette på espressokanna, jeg har tekanne, jeg kan kjøpe mat og drikke på butikken, jeg har caol ila og litt gin, jeg har rullepapirer, jeg har statoilkoppen, jeg har musikkanlegg, jeg har bøker, diktsamlinger, skrivesaker, tegnesaker, plaster og pensumlitteratur, julekort, skjerf, ullgensre: kom på besøk. 

Neste stopp Drammen, neste stopp Verdens Ende! Neste stopp Døden! Moss! Voss! Ås, St.Petersburg, Grekenlandsgrensa. Bø i Telemark, Gøteborg - Brighton - Dublin - Texas City - Costa Rica - Sveits - Brüssel - Helsinki eller Krakow - Hvor skal dette toget, da? Kan noen fortelle meg det? Kan noen låne meg til en flaske av den overprisede røde eller et eller annet bare noe, noen peanøtter for å døyve smerten, alt er nok! Jeg har lidd, vet dere. Hmm? Å ja. Hvor lenge har vi egentlig vært på dette toget?

gunnar er full // jomikkel er loka

Det surkler i gitarmaskinene og jeg klarer ikke se noenting for bare det her og jeg vet ikke hva det er

Det er umulig å fokusere, mitt venstre øye streiker og jeg prøver å huske hvorfor, de bråker og de bråker og jeg klarer ikke fokusere om jeg har anlegget på for høyt eller for lavt, jeg klarer ikke fokusere, jeg vil kanskje ha et glass vann, men jeg vil ikke møte dem. De bråker ikke engang så mye, de bare prater, ler, har det godt, gjør det godt. Jeg er den vanskelige med høy lyd på anlegget, den bortlåste i bibliotektårnet. Langt langt langt vekk fra dem. Jeg tenker på dype vinglass, på kartongvin i den dype skuffen. Jeg har god tid, jeg har dårlig tid. Jeg leser fort og ordene forsvinner, jeg leser sakte og ordene forsvinner. Jeg leser sakte, hvor mange sider har jeg lest? Hvor mange sider leser jeg? Hvor mye greiere blir det imorgen? Er brødet blitt tørt? Er jeg full av fett? Er lukten bare i nesen min fra matlagingen tidligere eller er det maten de har laget eller lager. Jeg har ingen steder å rømme. Om jeg drakk ville jeg kanskje dratt på vertshuset, bull in, drukket øl, vært alene med mennesker rundt meg, sett sidene surre litt rundt, flippe mot venstre, suse eller surkle

MMMMBOP DOOOOBOP

ERDETDO-P-ÅBUSSEN?

triolog.

“Hva tenker dere egentlig om dette stedet?”
“Jeg synes det er ganske kjipt og” “Det er kult, liksom sånn”
Jeg ber dem seriøst om å prøve å ikke snakke i munnen på hverandre, klarer ikke helt å skjule at jeg nyter hvordan de begge har lyst på ordet og at det er jeg som, av en eller annen grunn, har fått maktposisjonen. Rett og slett ved spørsmålet. Den retoriske makthaver, sånn, bare.
“Okei, vel, det kan jo ikke akkurat defineres som en god restaurant,”
“Asså uten å bli for godmodig her så vil jeg bare få sagt at konseptmessig er det kult, da, sånn som de har lagt opp bordstillingene og menyen og”
“men du kan vel ikke mene at dét forsvarer en sånn service! Hva synes du?”
“Jeg har ikke noen bestemt formening ennå, er jo derfor jeg spør dere.”
“Se her, da, se på dette her, det er jo helt fucka.”
“Nettopp!”
“Jamen på en god måte, hvor har du sett det her før? Bruken av farger og språk, man kan jo ikke kalle dette for et vinkart egentlig.”
“Derfor er det jo dårlig.”
“Derfor er det jo interessant, det blir noe mer, nærmest kunst.”
“Jeg gir Maren poeng her.” Skyter jeg inn, Helene gir uttrykk for tvilende avsky i en grimase.
“Fuck you.”
“Meg? Bare fordi Jon er enig?”
“Begge.”
“Barnslig. Har du ingen sans for det spesielle?”
“Jeg har sans for å bestille vin og ikke tvile på om jeg får rød eller hvit. Eller absinth.”
“Du, det er jo ikke som om det er uforståelig.”
“Tilnærmet.”
“Nesten feller ingen mann av hesten.”
“Hah, kleint. Det betyr jo ikke at det er kult og okei av den grunn. Det er jo et tegn på at de bare kødder, tar det ikke seriøst.”
“Neinei, men du har jo ikke studert kunst.”
“Jeg har hvertfall jobb.”
“Slapp av litt, Helene.”
“Bitch.”
“Skal du ikke be henne slappe av også.”
“Herregud, at dere to er nødt til å gå hverandre på nervene hver gang vi er ute. Det her starta jo bare som en harmløs kveld.”
“Ekke min feil at hu er ei kjerring.” sier de i kor mens jeg himler med øynene.

Lyden av mennesker i luftslusen høres med ett ut som en gammel radio bak en lukket dør, et tv-program fra fortiden. Båndtvang? Hva er det de sier. Det er skremmende, det putter en distanse større enn galakser mellom kjøkkenrommet han sitter i og verden utenfor, nok til å kollapse leende manisk på gulvet, nesten nok, men han blir sittende. Klorer seg nærmest fast i metaforisk forstand (til noe helt uhåndgripelig.) fordi det ikke er mulig å slippe taket uten å ende i uendelighetens mørke korridor, fallende uten tyngdekraft nedover, dyttet av en usynlig kraft forbi disse dørene som ingen vet om er åpne eller lukket, låst eller ikke.

ung mann kan smile. ung mann kan se ut av vinduet og tenke at dette ikke er samme dag, at iskaffe er en god ting om noen få strakser, at ikke alle dager er uten klær på overkroppen. Som nå, ung mann i ull og bomull og cordfløyel. Ung mann på et ungt rom med gammel kropp.